Mange liker å snakke varmt om den nye industrielle satsingen på grønn energi, men det er få som ønsker å snakke om den real-økonomiske prislappen for det hele. Sannheten er nemlig at grønne måter å produsere energi på, som regel ikke lønner seg. Omstillingen til grønn energi noe som kun kan skje innenfor en vernet sektor, hvor det hersker planøkonomi og priskontroll. Det eneste hederlige unntaket er vannkraft, som har vært konkurransedyktig, billig og lønnsomt i alle år. Men vindens pust og solens stråler på små overflater, overfører ikke på langt nær like mye energi, som et tidligere fossefall som dundrer gjennom en gedigen turbin.
Planøkonomien skaper økonomiske problemer som skyves i fanget på den alminnelige skattebetaler
Ofte er tilskuddene såpass store, at de er å anse som statlige overføringer til private interesser i de riktige posisjonene til å utnytte dem. Sid
en selskapene uansett ikke skal drive noen lønnsom bedrift, og er beskyttet mot markedsøkonomien gjennom subsidier og prisfiksing, finnes minimalt med incentiver for å drive realistisk eller lønnsomt. Det verste eksemplet av denne typen ble oppdaget i Italia for noen år siden. EU sitt fond for grønn energi hadde gitt tilskudd for bygging av en vindmøllepark. Organiserte kriminelle gikk sammen for først å avsette litt brakkland til en overdreven pris, for deretter å bygge en vindpark på et område som egentlig ikke egnet seg. De leverte selv entreprenørselskapet, innkasserte pengene, for så å drive en fiktiv vind-farm med underskudd. Da det hele var oppdaget var pengene borte.
De kriminelle skiller seg ikke bemerkelsesverdig fra seriøse aktører
Grunnen til at den italienske mafiaen så lett kunne betjene seg med skattebetalernes penger, er enkel. Der er ingen stor forskjell på bedragere og kriminelle på den ene siden og 
legitime grønne energiselskaper, hvor det offentlige legger en beskyttende hånd over foretakene. Nepotismen i det hele er at det som egentlig kjøpes ved politiske investeringer i grønn energi, ikke er et levedyktig energialternativ, men heller et godt omdømme som politiker, hvor man viser handlingskraft og besluttsomhet. Problem nummer to er jo at offentlige midler, er midler som er blitt tatt fra folk. Ingen som tar hånd om dem har faktisk måttet tjene pengene. Derfor finnes det heller ingen sperrer mot å blåse dem på tåpeligheter, på tampen av budsjettåret.